Upclose & Personal

Noen av dere har kanskje fått med dere at Karianne og jeg har vært
ute med pil og bue siden midten av mars. Vi har vært på boligjakt.
Det har vært en prøvelse i tålmodighet og å ha nok is i magen…

Siden starten på dette “prosjektet”, har jeg regnet ut at vi har vært innom minimum
150 visninger… da eksklusive de vi har sett i ukedagene. Da blir man etter hvert
både en smule lei og utålmodig, samt at man blir stadig mer bevisst på hva man vil ha.
Det har mye med den sagnomsuste følelsen å gjøre. DEN følelsen.

Ting skal stemme. Og da hiver man seg ut med denne magefølelsen. Man kan bli
rimelig pling i bollen av budrunder. Men for å gjøre en lang historie kort;
denne budrunden vant vi! Alright!! Goodtimes.

Her er noen bilder av leiligheten:

Jeg tror iallefall at dette kommer til å bli veldig bra, når vi har fått gjort det vi ønsker.
Er et par ting vi har på “planen”. Uansett hvor skrudd det høres ut, så gleder jeg meg
til å tusle rundt sammen med Karianne og se etter ting vi kan innrede leiligheten med.
Gjøre det til et hjem. Sånn vi vil ha det. Og ikke minst invitere folk! Det blir stas.
Men før den tid, må jeg vel vise at jeg er litt nevenyttig og skremme fram mine
godt gjemte handyman-skillz.

Blir litt rart også…
Hva skal vi liksom finne på i helgene fra nå av, siden vi ikke skal på flere visninger?!

Mye har skjedd siden forrige innlegg, så det er kanskje på
tide med en aldri så liten oppdatering på tingenes tilstand?

Tiden etter sykehus-oppholdet kan oppsummeres med noen få ord; kjedelig, “fengslende” og tomme. Det var lite innhold i hverdagen, utenom å snu døgnet fullstendig. Sove, stå opp seint, surfe og vente på at Karianne kom hjem fra jobb. Det var ikke mye substans å snakke om. Jeg gikk nesten på veggene. Følte meg nesten litt fanget.

Men “elendigheten” snudde. Heldigvis.

Fikk et jobbintervju. Det var bare for meg å hoppe i det. Kunne ikke lengre gå rundt i “den lille boblen” min. Jeg trappet opp, og møtte en tidligere kollega fra Eniro/Kvasir. Hyggelig gjensyn, selv om nervene lå tykt utenpå. Intervjuet gikk visst ganske så bra, siden jeg fikk positiv tilbakemelding raskere enn antatt. Jeg slo til og takket ja. Hadde på det tidspunktet egentlig ikke veldig mye peiling på hva jeg hadde sagt ja til… men det er en helt annen sak.

Det viste seg å være Canal Digital. Jeg skal ikke nekte for at jeg liker å jobbe med kjente merkenavn. Flere rynker nok på nesa når de hører ordet “telemarketing”. Populært kalt telefonsalg. Men jeg var villig til å gi det en sjanse… og det er jeg rimelig glad for nå at jeg gjorde. Nye kollegaer. Nye omgivelser. Og ikke minst nye utfordringer.

Noe som har vært mangelvare. Noe jeg har savnet.

I enhver salgssammenheng er man i begynnelsen veldig nyskjerrig på hvilken typer man skal jobbe sammen med. Litt blanda drops. Noen med null salgserfaring, mens andre hadde mer. Enkelte forsiktige og noen litt mer offensive. Dere kan jo tro i hvilken “bås” jeg var i… Man kan si mangt og meget om folk som stikker fram nakken. Men jeg er hellig overbevist om at man MÅ gjøre det innen salg. Man kommer INGEN veier med mumling eller “gjemme seg”.

Kursing. Dag ut og dag inn. Det var mye å sette seg inn i. Selvfølgelig. Heldigvis var det ikke helt “gresk” for meg. Salgssjefen viste seg OGSÅ å være en tidligere kollega fra Eniro/Kvasir, så jeg følte meg tidlig “trygg på omgivelsene” og hvordan ting var lagt opp. Kjente raskt igjen flere momenter i salgssamtalen etc.

Tok meg selv flere ganger å tenke at det var litt rart å ha noe å å til om dagen – ikke bare gå rundt “uten mening eller noen plan”. En god forandring. Det var endel tekniske utfordringer, og alt rundt prosjektet med Canal Digital var ikke helt klart, men vi gjorde det beste ut av det. Stemningen på teamet var upåklagelig og vi fant fort tonen. Slettes ikke å forakte at arbeidsmiljøet var bra… En liten hake ved det hele: Jeg ble satt på “sein-skiftet” som startet kl 12. Det var ikke helt optimalt, men det fikk bare gå. Inntil videre, så fikk jeg bare håpe på endring etter hvert… Når venner/bekjente og ikke minst Karianne jobbet til litt mer vanlige tider på døgnet, så kunne det fort bli litt “skjevt”, siden jeg da jobbet til 20, og ikke var hjemme før seeeint på kvelden.

Etter litt over to uker hadde jeg gjort det relativt greit, og ble “kalt inn på teppet” til mr salgssjef sammen med et par andre. Vi ante ikke et kvekk om hva som ventet. Skal ikke nekte for at vi var en smule spent og nyskjerrig. Hadde vi gjort noe riv ruskende galt? Skulle vi få fyken? WHAT?!

Neida.

Vi fikk derimot stikk motsatt melding; “vil dere opp og videre”? I korte trekk fikk vi muligheten til å jobbe med Telenor Bedrift. For å avklare litt, så er det outsourcede salgsavdelinger for Fjordkraft, Canal Digital, AmEx og Telenor der jeg jobber på Helsfyr. Vi fikk lagt fram hva det ville innebære og alt det der. Kunstpause. Husker vi veide opp fordeler og ulemper. Men vi var alle enige om at dette var en fin mulighet.

Jeg tok det iallefall som et kompliment. Det føltes godt å få en form for bekreftelse. Mestringsfølelse. Positiviteten var til å ta og føle på. Er ikke helt utenkelig at tankene flakset rundt som en full flaggermus en stund etter nyheten var sluppet.

Ny kursing. Fra privatkunder til bedriftskunder. En helt annen “ballpark”, med andre ord. Andre krav og forventniner. Også til seg selv. Og hvem får jeg som teamleder? Jo, min tidligere kollega i Eniro/Kvasir. Det var slettes ikke noen ulempe. Jeg visste ifra første stund hva jeg kunne forvente, og hva vedkommende ville kreve/forvente av meg. For ikke å glemme et helt annet nivå av profesjonalitet. Fokusert og “business-minded-het”. Me like. For det øker lysten min til å PRESTERE og LEVERE.

Igjen: Nye kollegaer. Nye omgivelser og utfordringer. Fikk litt bakoversveis da vi satt oss ned i forkant, for å se hva det ville si å jobbe med Bedrift… Grandiose mengder løsninger og gud-vet-hva. Et snev av grue-glede-seg innhentet oss alle. Mye snakk om personlige mål, budsjetter og provisjon. Selvfølgelig. Sånn er det jo ofte i salgsbransjen… Det skadet absolutt ikke at de nye kollegaene var veldig behjelpelige med info og nyttige hint, tips og triks. Føltes lett å komme inn i “gjengen”.

For å si det rett ut; det var MYE info som skulle bearbeides, og det er leeenge siden jeg har vært så sliten. Hjernen ble helt grøt på kvelden. Drømte til og med om salg og alle aspektene rundt samtalen med kundene. Vi fikk prøvd oss. Men i begynnelsen føltes det ubegripelig, og jeg hadde ikke satt “ting i system”. Føltes litt som å famle i mørket. Så hva gjør man med det? Enten legger man seg ned og griner, og lar det hele gå åt skogen. Eller man setter seg ned og får oversikten tilbake. Gjenvinne kontroll. Og ikke minst troen på at en vil lykkes…

Jeg er så sabla glad for at jeg gjorde nettopp det… Det sistnevnte, altså! For jeg var møkk lei av ikke skjønne helt hva jeg kunne gjøre eller hvordan jeg kunne “lese” kunden godt nok. Det løsnet. Og når ting først løsner, så vises det i resultater. Det er jo tross alt det man blir målt etter. Om man leverer varene eller ei.

For å si det sånn, så aner jeg ikke hvor den siste uka ble av?! Den gikk så inni helsikes fort unna. Effektivitet. Salg. Hva gjør det egentlig med hverdagen? Jo, for mitt vedkommende, iallefall, så har det gitt meg MYE mer energi. For ikke å glemme at jeg første gang på lenge GLEDER meg til å komme meg på jobb og sette tall på tavla. Morgenmøter. Positive tilbakemeldinger. En aldri så liten ego-boost, dette. Kan vel oppsummere spesielt den siste mnd med: Trivsel.

En helt ny hverdag – en BEDRE hverdag. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å smile!

Som om ikke dette er “nok”, så skriver vi idag 10.april. Karianne og jeg har nå vært sammen i 9 mnd. Som flere av dere kanskje allerede vet, så er vi på leilighetsjakt. Vel, vi har strengt tatt “jaktet” i ca 1,5 mnd allerede, og vært i et par-tre budrunder. I gotta tell you… that’s some crazy stuff. Man snubler over utrolig mye spennende og enkelte ting blir man helt oppslukt av. Selv om vi ikke har fått napp ennå, så har vi begynt å bli litt mer bestemt på hva vi vil ha og hvordan. Å gå på visninger i seg selv er jo spennende, men vi har nesten blitt litt “bortskjemt”. Vi kunne nok ha kjøpt noe “for lenge siden”, men da hadde det nok ikke føltes helt 100%… Men jeg er hellig overbevist om at vi finner det vi leter etter om ikke altfor lenge. Bare å krysse fingre og tær!

Hei og hå. Det får holde for denne gang…