Den som venter på noe godt

Posted: October 20, 2011 in Hverdagsbetraktninger, Mitt alter ego, Små øyeblikk
2

Det er ikke ofte jeg oppdaterer denne bloggen. Men når det først skjer noe, så…
vel, det er kanskje ikke allverdens, allikevel. Less is more, eller noe.

Jeg har skiftet tapeten og slengt opp ny layout. Som om ikke dét var nok, så har min kjære
blogg fått den kjempefancy URL’en eivindaanes.com – ikke noe wordpress midtimellom.
Alle jubler nok ikke like høyt som Homer og meg, men jeg synes dette er helt vanvittig.

Små barn – store gleder.

Alt dette på en dag jeg er ute av vater. Okay, MER ute av vater enn vanlig.
Ikke noe spesielt digg å føle seg uggen, svimmel og kvalm. Har ikke tid til å bli sjuk nå.
Blir litt satt ut av spill, men får håpe at dette ikke er langvarig.

Hvis det er noen som prøver å få tak i meg, så har fonen fått feber og krepert.
Ta eventuelt kontakt pr mail, faks, sneglebrev, brevdue, Fjesboka eller Twitter.

Hei hei.

Home, sweet home

Posted: August 21, 2011 in Herrigud, Hverdagsbetraktninger, Rytmisk sportsgymnastikk
0

Kanskje på tide med et nytt innlegg nå? Ja, tror det, gitt.
Det er tross alt endel ting som har skjedd siden sist.

Så var tiden kommet. Tiden for flytting. Nedpakking. Planlegging. Rydding. Vasking.
Ja, dere vet hvordan det er. Ingen dans på roser. I ettertid skulle jeg ønske at vi leide
profesjonelle til å gjøre the dirty job, men det var vi som måtte gjøre den.

Først måtte jo alt stashet i leiligheten til Karianne ut. Man kunne få med seg noen
smått hysteriske tilstander. “Vi rekker ikke dette her!” og “Hvor kommer alt
dette her ifra?!” Mens svigers pendlet med deler av flyttelasset, svingte svigermor
og tanta til K vaskekluten. Jeg var skikkelig behjelpelig, og flyttet ferdigpakka ting
en meter eller to på terrassen… Følte jeg gikk litt rundt i halvsvime, egentlig.

Mot alle odds fikk vi leiligheten ren og pen, og ikke minst i tide.
Vi hadde faktisk “goood tid” ;) Line, den nye eieren, var hyggelig og blid.
For ikke å glemme en happy camper.

Tilbake til vårt lille krypinn på St.Hanshaugen for en stakket stund.
Føltes som en evighet til 15.aug. Overtakelsesdatoen. Ringet rundt med
rød tusj i kalenderen. Gleden av å tenke på mer boltreplass. Gleden av å flytte
OFFISIELT sammen. Panikken av å ha satt seg i milliongjeld. Joda, det var nok
å henge fingrene i. Alt det praktiske.

Karianne fikk i mellomtiden et container-lass med interiørblader av Veronika.
(Takk skal du ha for den, forresten!) Okay, det var sikkert en kubikkmeter
med glossy magasines. K: “Hva synes du om den der, da?” E: “Ehm… den var fin.”
Hehe. Jeg ble dratt med i en interiør-jungel uten like. Misforstå meg rett, men jeg
synes det er helt greit. Ønsker jo å ha det fint jeg også. Planene om hvordan og hva
K ønsker seg er grandiose. Møbler er et eget, langt kapittel.

Tidsriktige plakater, designstoler og gud-vet-hva. Det kan bli litt mye for en
enkel Molde-gutt. Vi har til og med vært på IKEA – UTEN å kjøpe så mye som
et eneste telys! Dét hadde jeg aldri trodd. I planleggingens ånd, altså.

For å få en liten pause ifra all planlegginga, fikk vi også med oss bryllupet til
Tonje og Ståle på Tautra. Et  olympisk steinkast ifra Mustach City, Trøndelag.
Helga mellom ut- og innflytting. Fin tur, flotte vielses-omgivelser med kloster-ruiner,
og en upåklagelig losjering. Nevnte jeg at vi bodde i TELT?! Haha. Priceless.
Gjorde godt å møte gamle kjente igjen også.

Anywho. Flyttedag. Jeg kjente at kroppen gruet seg flere dager i forveien.
Svigers kom med kassebilen. Eskene med alt pikkpakket. To spente katter.
Fjerde etasje. Uten heis. Hallo, gangsperr! Heldigvis fikk vi bærehjelp av
noe jeg mistenker er en utenomjordelig skapning. Mens vi andre slet oss
opp og ned trappene, løp han lett på tå. I et durabelig tempo.
Umenneskelig, sier jeg dere.

Trodde vi aldri skulle bli ferdig. En endeløs haug med esker.
Endeløse mengder med trappetrinn. Herregud. Hvorfor er ikke teleportering
en mulighet? Og dette var bare første “levering”. Dagene etter innflytting meldte
kropp og sjel ifra. Sliten. Verkende muskler…eller kanskje mangelen av denslags.
Tilbake på jobb. Fjerde etasje. Uten heis. Igjen. Død og pine.

Idag – en uke etter flytting – kom leveranse nr to. Bærehjelp av Jon denne gangen.
Heldigvis et betydelig mindre lass denne gangen. Men det føltes som at
det bare var skoesker… ;)

Joda, vi har kommet oss litt på plass. TV-dekoder er på plass, sammen med
the internetz. Jubel i heimen, selvfølgelig. Men vi må fremdeles vente noen
dager før vårt grandiose side-by-side-kjøleskap kommer. Å leve uten kjøleskap
er en prøvelse i seg selv. Ergo blir det take-away inntil videre, og sporadiske
(enkle) middager.

Ny leilighet. Nye lyder. Nye omgivelser. Nye fristelser også for nyskjerrige pelskledde.
Ser også ut til at Pusejenta og den notoriske Eggebarten har funnet seg til rette, selv om
vinduskarmen og åpne vinduer kan føre til høy puls og forbipasserende hjerteattack.
Små steg om gangen. Vi er “snart” i boks. Det ser fremdeles ut som et durabelig siruks her. Men det er tross alt VÅRT sirkus… Det skal bli så ubeskrivelig godt å få alt på plass! Da er det bare å manne seg opp til mer planlegging. Så får vi se om vi blir enige om farger på veggene og om det blir designstoler eller ei.

E.N.D.E.L.I.G.

Posted: June 20, 2011 in Hverdagsbetraktninger
6

Noen av dere har kanskje fått med dere at Karianne og jeg har vært
ute med pil og bue siden midten av mars. Vi har vært på boligjakt.
Det har vært en prøvelse i tålmodighet og å ha nok is i magen…

Siden starten på dette “prosjektet”, har jeg regnet ut at vi har vært innom minimum
150 visninger… da eksklusive de vi har sett i ukedagene. Da blir man etter hvert
både en smule lei og utålmodig, samt at man blir stadig mer bevisst på hva man vil ha.
Det har mye med den sagnomsuste følelsen å gjøre. DEN følelsen.

Ting skal stemme. Og da hiver man seg ut med denne magefølelsen. Man kan bli
rimelig pling i bollen av budrunder. Men for å gjøre en lang historie kort;
denne budrunden vant vi! Alright!! Goodtimes.

Her er noen bilder av leiligheten:











Jeg tror iallefall at dette kommer til å bli veldig bra, når vi har fått gjort det vi ønsker.
Er et par ting vi har på “planen”. Uansett hvor skrudd det høres ut, så gleder jeg meg
til å tusle rundt sammen med Karianne og se etter ting vi kan innrede leiligheten med.
Gjøre det til et hjem. Sånn vi vil ha det. Og ikke minst invitere folk! Det blir stas.
Men før den tid, må jeg vel vise at jeg er litt nevenyttig og skremme fram mine
godt gjemte handyman-skillz.

Blir litt rart også…
Hva skal vi liksom finne på i helgene fra nå av, siden vi ikke skal på flere visninger?!

The sky is the limit

Posted: March 12, 2011 in Hverdagsbetraktninger
2

Mye har skjedd siden forrige innlegg, så det er kanskje på
tide med en aldri så liten oppdatering på tingenes tilstand?

Tiden etter sykehus-oppholdet kan oppsummeres med noen få ord; kjedelig, “fengslende” og tomme. Det var lite innhold i hverdagen, utenom å snu døgnet fullstendig. Sove, stå opp seint, surfe og vente på at Karianne kom hjem fra jobb. Det var ikke mye substans å snakke om. Jeg gikk nesten på veggene. Følte meg nesten litt fanget.

Men “elendigheten” snudde. Heldigvis.

Fikk et jobbintervju. Det var bare for meg å hoppe i det. Kunne ikke lengre gå rundt i “den lille boblen” min. Jeg trappet opp, og møtte en tidligere kollega fra Eniro/Kvasir. Hyggelig gjensyn, selv om nervene lå tykt utenpå. Intervjuet gikk visst ganske så bra, siden jeg fikk positiv tilbakemelding raskere enn antatt. Jeg slo til og takket ja. Hadde på det tidspunktet egentlig ikke veldig mye peiling på hva jeg hadde sagt ja til… men det er en helt annen sak.

Det viste seg å være Canal Digital. Jeg skal ikke nekte for at jeg liker å jobbe med kjente merkenavn. Flere rynker nok på nesa når de hører ordet “telemarketing”. Populært kalt telefonsalg. Men jeg var villig til å gi det en sjanse… og det er jeg rimelig glad for nå at jeg gjorde. Nye kollegaer. Nye omgivelser. Og ikke minst nye utfordringer.

Noe som har vært mangelvare. Noe jeg har savnet.

I enhver salgssammenheng er man i begynnelsen veldig nyskjerrig på hvilken typer man skal jobbe sammen med. Litt blanda drops. Noen med null salgserfaring, mens andre hadde mer. Enkelte forsiktige og noen litt mer offensive. Dere kan jo tro i hvilken “bås” jeg var i… Man kan si mangt og meget om folk som stikker fram nakken. Men jeg er hellig overbevist om at man MÅ gjøre det innen salg. Man kommer INGEN veier med mumling eller “gjemme seg”.

Kursing. Dag ut og dag inn. Det var mye å sette seg inn i. Selvfølgelig. Heldigvis var det ikke helt “gresk” for meg. Salgssjefen viste seg OGSÅ å være en tidligere kollega fra Eniro/Kvasir, så jeg følte meg tidlig “trygg på omgivelsene” og hvordan ting var lagt opp. Kjente raskt igjen flere momenter i salgssamtalen etc.

Tok meg selv flere ganger å tenke at det var litt rart å ha noe å å til om dagen – ikke bare gå rundt “uten mening eller noen plan”. En god forandring. Det var endel tekniske utfordringer, og alt rundt prosjektet med Canal Digital var ikke helt klart, men vi gjorde det beste ut av det. Stemningen på teamet var upåklagelig og vi fant fort tonen. Slettes ikke å forakte at arbeidsmiljøet var bra… En liten hake ved det hele: Jeg ble satt på “sein-skiftet” som startet kl 12. Det var ikke helt optimalt, men det fikk bare gå. Inntil videre, så fikk jeg bare håpe på endring etter hvert… Når venner/bekjente og ikke minst Karianne jobbet til litt mer vanlige tider på døgnet, så kunne det fort bli litt “skjevt”, siden jeg da jobbet til 20, og ikke var hjemme før seeeint på kvelden.

Etter litt over to uker hadde jeg gjort det relativt greit, og ble “kalt inn på teppet” til mr salgssjef sammen med et par andre. Vi ante ikke et kvekk om hva som ventet. Skal ikke nekte for at vi var en smule spent og nyskjerrig. Hadde vi gjort noe riv ruskende galt? Skulle vi få fyken? WHAT?!

Neida.

Vi fikk derimot stikk motsatt melding; “vil dere opp og videre”? I korte trekk fikk vi muligheten til å jobbe med Telenor Bedrift. For å avklare litt, så er det outsourcede salgsavdelinger for Fjordkraft, Canal Digital, AmEx og Telenor der jeg jobber på Helsfyr. Vi fikk lagt fram hva det ville innebære og alt det der. Kunstpause. Husker vi veide opp fordeler og ulemper. Men vi var alle enige om at dette var en fin mulighet.

Jeg tok det iallefall som et kompliment. Det føltes godt å få en form for bekreftelse. Mestringsfølelse. Positiviteten var til å ta og føle på. Er ikke helt utenkelig at tankene flakset rundt som en full flaggermus en stund etter nyheten var sluppet.

Ny kursing. Fra privatkunder til bedriftskunder. En helt annen “ballpark”, med andre ord. Andre krav og forventniner. Også til seg selv. Og hvem får jeg som teamleder? Jo, min tidligere kollega i Eniro/Kvasir. Det var slettes ikke noen ulempe. Jeg visste ifra første stund hva jeg kunne forvente, og hva vedkommende ville kreve/forvente av meg. For ikke å glemme et helt annet nivå av profesjonalitet. Fokusert og “business-minded-het”. Me like. For det øker lysten min til å PRESTERE og LEVERE.

Igjen: Nye kollegaer. Nye omgivelser og utfordringer. Fikk litt bakoversveis da vi satt oss ned i forkant, for å se hva det ville si å jobbe med Bedrift… Grandiose mengder løsninger og gud-vet-hva. Et snev av grue-glede-seg innhentet oss alle. Mye snakk om personlige mål, budsjetter og provisjon. Selvfølgelig. Sånn er det jo ofte i salgsbransjen… Det skadet absolutt ikke at de nye kollegaene var veldig behjelpelige med info og nyttige hint, tips og triks. Føltes lett å komme inn i “gjengen”.

For å si det rett ut; det var MYE info som skulle bearbeides, og det er leeenge siden jeg har vært så sliten. Hjernen ble helt grøt på kvelden. Drømte til og med om salg og alle aspektene rundt samtalen med kundene. Vi fikk prøvd oss. Men i begynnelsen føltes det ubegripelig, og jeg hadde ikke satt “ting i system”. Føltes litt som å famle i mørket. Så hva gjør man med det? Enten legger man seg ned og griner, og lar det hele gå åt skogen. Eller man setter seg ned og får oversikten tilbake. Gjenvinne kontroll. Og ikke minst troen på at en vil lykkes…

Jeg er så sabla glad for at jeg gjorde nettopp det… Det sistnevnte, altså! For jeg var møkk lei av ikke skjønne helt hva jeg kunne gjøre eller hvordan jeg kunne “lese” kunden godt nok. Det løsnet. Og når ting først løsner, så vises det i resultater. Det er jo tross alt det man blir målt etter. Om man leverer varene eller ei.

For å si det sånn, så aner jeg ikke hvor den siste uka ble av?! Den gikk så inni helsikes fort unna. Effektivitet. Salg. Hva gjør det egentlig med hverdagen? Jo, for mitt vedkommende, iallefall, så har det gitt meg MYE mer energi. For ikke å glemme at jeg første gang på lenge GLEDER meg til å komme meg på jobb og sette tall på tavla. Morgenmøter. Positive tilbakemeldinger. En aldri så liten ego-boost, dette. Kan vel oppsummere spesielt den siste mnd med: Trivsel.

En helt ny hverdag – en BEDRE hverdag. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å smile!

Som om ikke dette er “nok”, så skriver vi idag 10.april. Karianne og jeg har nå vært sammen i 9 mnd. Som flere av dere kanskje allerede vet, så er vi på leilighetsjakt. Vel, vi har strengt tatt “jaktet” i ca 1,5 mnd allerede, og vært i et par-tre budrunder. I gotta tell you… that’s some crazy stuff. Man snubler over utrolig mye spennende og enkelte ting blir man helt oppslukt av. Selv om vi ikke har fått napp ennå, så har vi begynt å bli litt mer bestemt på hva vi vil ha og hvordan. Å gå på visninger i seg selv er jo spennende, men vi har nesten blitt litt “bortskjemt”. Vi kunne nok ha kjøpt noe “for lenge siden”, men da hadde det nok ikke føltes helt 100%… Men jeg er hellig overbevist om at vi finner det vi leter etter om ikke altfor lenge. Bare å krysse fingre og tær!

Hei og hå. Det får holde for denne gang…

Kliniske fire vegger

Posted: October 27, 2010 in Hverdagsbetraktninger, På bærtur
16

Jeg får vel fleske til med et innlegg, for en gangs skyld – når det først som sist skjer noe å “skrive hjem om”. Well, here goes…

For å ta det første først, så er jeg ikke av den typen som syter og klager om den minste ting eller har andre hypokondriske tendenser. Ikke liker jeg leger. Kan snart ikke huske sist gang jeg var hos fastlegen min engang. Hadde kanskje ikke vært så dumt med et årlig besøk, men jeg har ikke følt noe behov for det. Og sånn går jo gjerne årene…

Det er vel kanskje også en grunn for at dette kom som lyn ifra klar himmel for meg. For jeg er ikke vant til å ha influensa engang. Imunforsvaret mitt skal liksom være vanntett.  Ingen muligheter for noen som helst form for kryptonitt som skal sette meg ut av spill. Så feil kan man altså ta.

La oss starte med begynnelsen. Lørdag kveld. Rolig stemning hos Karianne. Kjente en pressende smerte i hjerteregionen. Tenkte ikke spesielt over det. Om morgenen kjente jeg det hadde bltt værre. Det var ikke spesielt digg, akkurat. Det er heller ikke ofte jeg vurderer legevakta, men denne gangen kom det opp. Det var idioti å la være. Så jeg dro avgårde. Ankom legevakta. Blodtrykk-test, lytting til hjerterytme og pust. Nei, her var det ikke noe å bry seg om. Det går over. “Bestill time hos fastlegen din, du. Betal på vei ut”. Det var det jeg fikk levert. Ikke noen spesielt kvalifiserte svar av noen som helst type. Javel?

Så da dro jeg like godt tilbake til Karianne. Hun nevnte at jeg så blekere ut. La meg ned for å slappe av i 10-15min, siden smertene ikke helt hadde sluppet taket. Kaldsvette. Smertene hadde flyttet seg nedover mot mageregionen. Pusten ble smått febrilsk. Følte jeg mistet helt kontrollen. Gispet etter luft. Jeg knela fullstendig. Null kontroll whatsoever. Var vel bare flaks at jeg fikk Karianne til å ringe ambulanse.

Jadda! Tilbake til sjukehuset. Legevakta. Og den skrotnissen av en lege som sa at “det ikke var noe å bry seg om”. Jeg hadde seriøst lyst til å gi han et seriøst jubelkakk i familiejuvelene… vel vel. Intensivavdelingen. Mange store, svevende ord jeg ikke skjønte et kvekk av. Blodprøver. En helsikes busslass av blodprøver. Men så er jeg lagd sånn, at det ikke er så sabla lett å finne blodårene mine…

“Hmm… Jeg ser den jo der. Vi prøver… Nei, la oss prøve den andre arma”. FAEN!! Jeg så ut som en forbanna sprøytenarkoman med alle de nålestikkene! Heldigvis synes jeg ikke nåler er så sabla ille, så de stakk uten at jeg gadd å si så innmari mye. Spesielt godt å kjenne at de “leter etter blodårene med nåla inne i arma” er ikke akkurat å anbefale for sarte sjeler. Greit, jeg banna et par ganger.

Dette var altså starten.

Starten på faste. Starten på sengeligging. Starten på en “endeløs” mengde med tester og prøver. Starten på gjentakende spørsmål. Starten på mye rart, egentlig.

Han hagenissen av en legevakt virket like nonchalant. “Han fant ikke noe feil, han, så jeg kunne bare slappe av.” Det føltes iallefall sånn. Han virket så forbanna selvgod, at jeg får helt makk! TROR DU JEG FAKER DENNE SMERTEN, ELLER?! Heldigivis forsvant han fra mitt åsyn ganske kjapt og andre kom inn.

Nåler. Kanyler. Venefloner. Gud-vet-hva. Jeg så sikkert ut som et forbaska juletre. Med snasen pynt hengende ned fra stativ. Ja, jeg aner ikke hva jeg har fått i meg, engang. Smertene i mageregionen skulle visst ikke avta de, heller. Tungpustet. På det værste var det nesten panisk. Miste kontrollen på denne måten. Rett og slett jævlig. Smetrestillende.

Det holdt det aller værste i sjakk i sånn ca litt over en times tid, så var det på’an igjen. Flere tester. Scanninger. Konsultasjoner med forskjellige leger. Kunne hatt en kasettspiller med et ferdig svar, for de spurte om nøyaktig det samme. Argh.

Følte ikke at noe som helst skjedde. Ikke noen ordenglige svar. Nada. Bare at jeg måtte faste, siden jeg “snart skulle ta en test”. Vi bikket fort 170 timer (!!!) før jeg fikk spise noe som helst. Prøv det selv og du vil innse hvor jævlig lenge det er.

Ble etter hvert overført til Ahus. Hyggelige ambulansekarer. Smalltalk-mestere. Glad for at Karianne fikk bli med. Godt mottatt av folkene på Ahus, må jeg si. Legen (Røkke – lovende!) var lett å prate med og ikke like vinglete som de jeg hadde å gjøre med på Ringerike… Oppfølgingen av sykepleierne på Ahus har også vært noen soleklare steg bedre enn på Ringerike. Okay, med enkelte unntak. Og et aldri så lite tips: Hvis du ikke kan å sette nål – la ANDRE gjøre det for deg! Fyttikatta. Det er forøvrig også en forunderlig og undereholdende del av et sykehusopphold å følge med på hvordan sykepleiere oppfører seg. Greit, for ikke å glemme andre pasienter på samme korridor også. Splitte mine bramseil… Noen  har såvidt feber og tror de skal krepere.

Tror også at jeg hadde gått på veggene hvis ikke pleierne på Ahus hadde vært så ålreite, at de trillet en gjesteseng til Karianne inn på rommet mitt. Bare vite at hun var der… (greit, enkelte medikamenter gjorde meg nok til Jakyll and Hyde til tider) Var litt bortevekk og sa/gjorde noen rare ting… (skjønner ikke det der)

Enkelte merker man at man bare “klikker” med, mens andre bare er way out in outer space, og burde ikke stått opp. Men de som fortjener hederlig omtalte, skal virkelig få det. For man kan si mye om Helse Norge. Det er ikke alle som egner seg til omsorgsyrket – selv om man kanskje både vil og ønsker. Poenget mitt er, at de som virkelig – VIRKELIG – brenner for yrket sitt… det skinner SÅ igjennom. Og dere burde få høre det oftere, at dere gjør en strålende jobb. Punktum.

Tester opp og i mente. Trilling hit og dit. “Vent her, du!” (ja, som om jeg skal noe annet sted) Røntgen. Kontrastvæske. Innlegging av drenering. Lokalbedøvelse.  Se alt som skjer på skjermen. Det er rimelig fucka, spør dere meg. Så opp på rommet igjen. Flere rutinetester. Blodtrykk. Blodsukker som en jo-jo. Bla bla bla. Høyt kolesterol. Mulig betennelse i bukspyttkjertelen. Insulin-sirkus-bonanza. “Kanskje ta en titt på galleblæra også?”

Noe som virkelig har noe som har holdt humøret mitt oppe, er alle de hyggelige ordene både fra gamle kjente, uttallige Twitter-folk og Fjesbok-kjente. “Bli-frisk”-meldinger fra folk er i utgangspunktet ikke så mye, men allikevel så er det mer enn som så… Får nesten en klump i halsen av slikt… *myk mann* Og det har gjort godt å ha Karianne her mesteparten av tiden, selv om det kan bli litt my for henne også. Godt med selskap, uansett. For ikke å glemme muligheten til å gå se turer på egenhånd nå. Folk tar ting for gitt… jeg bare sier det.

På det aller værste var jeg koblet opp med 7-8 forskjellige drypp og følte meg ikke spesielt høy i hatten. Nå er det kun en såkalt CVK i halsen og et dren i mageregionen igjen. I skrivende stund er det bare et ting som er tilkoblet, men jeg føler meg ikke lengre som noen marionette. Ikke med noen spesielle begrensninger. Har også hatt et liten busslass med legestudenter innom, som stilte mange snåle spørsmål og prøvde seg på diagnoser. Joda, lykke til.

For nå er det stadig flere positive testresultater. Og forhåpentligvis er det ikke lenge før jeg er utenfor disse kliniske veggene. Okay, orker ikke skrive mer nå… Litt over to uker på sykehus føles som en evighet, forøvrig.

Noen tanker som varmer

Posted: August 20, 2010 in Hverdagsbetraktninger, Insomnia, Lidenskap, Love/Hate, Twitter me this, Weekend Funnybusiness
0

Noen ganger dukker de opp. Tankene. Ikke hvilke som helst tanker, heller.

Når ting går fort i svingene,  kan de fleste miste fotfestet. Andre kan klamre seg fast med nebb og klør. For alt det er verdt. På ferden føler man seg litt fram. Dypper tærne ut i vannet for å kjenne på temperaturen. Noen forsiktige steg for å bli vant til hvordan ting føles. Sanden mellom tærne. Bølgene som skvulper. Forlokkende.
“Kom igjen! Det er ikke kaldt!” *plask* Du stuper og tar noen modige svømmetak.

Det har gått litt over en måned nå. Ikke all verdens av tid å snakke om, sånn isolert sett. Men det kan føles litt som årets første bad… Forfriskende. Vitaliserende. Man blir litt oppslukt av det hele. Jeg liker å vite hva jeg kan forvente meg; om det er langgrunt eller om det bærer straka vegen til det bunnløse intet, langt der nede i dypet. Man kan få angst av mindre, når en ikke vet helt hvor neste steg fører en. Når man først har våget seg uti, vil en gjerne ta flere steg.

Ting har gått fort. Men hva gjør vel det? Vi er ikke de første som har plumpet uti med begge beina og lagt på svøm, akkurat. Når jeg nå står på trygg grunn, tenker jeg på hvor godt det føles. Tenker på hvor mye jeg har savnet denne følelsen. Selvfølgelig dukker det opp kantete steiner på veien som en kan kutte seg på, men en lærer seg etter sigende hvor en kan trå.

Denne spennende perioden der en blir bedre kjent. Fjortis-forelskelsen. Ja, alt det der. Selv om man allerede ifra dag én kan skrive under på at en vet at man er vidt forskjellige, så snubler man også over likhetstrekk i væremåte og reaksjonsmønster. På godt og vondt, selvfølgelig. Men det er jo tross alt litt av meningen også. Eller? Joda, jeg synes faktisk det. For hvor langt kommer en kun på glansbilder og solskinnshistorier?

Jeg er iallefall av den typen som vil vite. Jeg er skrekkelig nyskjerrig, og til tider også ekstremt impulsiv. Og når en først har hoppet uti, så plasker jeg rundt som en badenymfe på ferie. Kanskje ikke alle sprell som blir like godt mottatt, men intensjonene mine har vært de samme. Det er en undervurdert og befriende følelse å kunne gå hånd i hånd. Uten å måtte si noe som helst. Bare vite at hun er der. Kjenne det. Stoppe opp på rødt lys og se henne smile. Jeg er så himla svak for det. Det varme smilet. De røde kinnene. Blikket. Savner det hver gang vi er borte fra hverandre. Føle seg litt ensom – selv om man egentlig ikke er det.

Noen ganger kommer det noen bølger som både forbauser og overrasker. Holder man da hodet over vannet, eller lar man seg drive med strømmen? Vel, jeg vet hvor sta jeg kan være. Og jeg har vel en evne til å kravle meg opp på land når det trengs… Det er ikke alltid stille vann på Mjøsa, heller. Vindkast vil det alltid være. Jeg er av den typen som er hellig overbevist om at det er en nødvendighet. At man må ri av en storm eller tre, før man virkelig skjønner tegninga.

Det er denne sagnomsuste vissheten en er på søken etter. Hvor kompatible er man, egentlig? Dialogen. Ordene. Det som gir meningen substans. Det er da disse tankene dukker opp igjen. Om framtiden. Ikke bare tull og fjas, men seriøse tanker. Diverse settinger som en ønsker eller dagdrømmer seg fullstendig bort i. Tar meg selv i å smile hver gang tankene krysser hverandre på stien. Gir meg de svarene jeg ønsker. Eller har savnet å høre. Gåsehud.

For det er nettopp det de tankene gir meg. De små detaljene som kan gi den store sammenhengen noen form for verdi. Svømme noen tak lengre ut i fjorden og se at hun følger lekende lett med. Å kunne leke med tankene om noe mer sammen. Igjen tar jeg meg selv i å smile. Vissheten om at det føles riktig. Ikke noen grunn til å gjemme bort. Stolt kunne vise seg sammen med. Introdusere til nære venner og ikke minst familie. Kjenne på følelsen det gir. Roen som kommer ridende med på bølgene.

Det er det jeg har savnet, og som jeg nå ser konturene av. Tydeligere. Tankene om framtiden. Det er da jeg virkelig merker at jeg genuint gleder meg.
Til å oppleve selv. Få de tingene jeg setter høyest av alt. Smaken av lykke.

Det er de tingene som varmer.

Alle hjerter gleder seg

Posted: July 21, 2010 in Hverdagsbetraktninger, Lidenskap, Twitter me this, Weekend Funnybusiness
Tags: , , , , ,
6

Hjertet banker litt ekstra nå. Ikke for uten grunn, heller.
Dette er altså grunnen for hvorfor jeg går rundt og smiler.

Jeg er ikke av de som har mange eller lange forhold under beltet. Jeg har sågar også gitt meg selv den mer eller mindre tragikomiske tittelen kronisk singel. Det har jo kommet meg for øret, at enkelte lurer på hvorfor jeg har vært singel så lenge. Det har jeg forsåvidt lurt på selv noen ganger. Haha. Men når alt kommer til alt, så koker det vel ned til “den lange lista” med hodeløse krav og ønsker hos en potensiell partner. Og som den stolte væren jeg tross alt er, så har jeg gått rundt i min egen lille boble med disse “kravene” mine. Jeg må le av meg selv, når jeg tenker på alt det der. Det høres kanskje “alvorlig” ut, men er langt ifra så gæli’ som jeg kanskje “vil ha det til å være”. Hehe.

“Du kan ikke være så himla vanskelig og kravstor lengre“, har fatter’n sagt til meg. Og han har så rett. Men det vil ikke automatisk tilsi at “kravene”/ønskene mine ikke står ved lag av den grunn… Jeg kan vel si såpass, at det er skjelden jeg kaster meg så til de grader inn i noe av denne karakteren. Forhold. For de fleste har jo blitt brent en gang eller to tidligere, hatt noen uheldige erfaringer og velger ofte å styre unna trøbbel og mer tenners gnissel… men hva gjør en vel ikke for kjærligheten? Jeg bare spør. For KVALITETENE er i aller høyeste grad til stede. For ikke å glemme en forandring i hva hun selv kunne tenke seg på sikt. Skal ikke legge under noen stol, at det er godt å vite/få høre at en har en viss påvirkning på denslags også… Noe som ville ha vært HELT fjernt og utenkelig for meg tidligere: Å bli sammen med ei som ikke har noe spesielt forhold til fotball, og har en heeelt annen musikksmak enn meg. Ai ai ai… Utfordring. Her må det kompromisser på banen. Promte! Men det er vel det en får med på kjøpet? Særegenheten. Å være FOR lik, kan jo også by på problemer, mener jeg… Dette er noe forfriskende nytt å forholde seg til, for min del.

Dette er jo ganske nytt. Faktisk rimelig ferskt. Men la meg ta dere med på en liten tur i “rote-loftet” mitt: Hva jeg tenker og hva jeg har savnet.

Sommeren blomstrer rundt de fleste av oss. Og med sommeren dukker det stadig vekk forelskede par opp. Hånd i hånd. Blikkene. De lekende samtalene. Samværet. Varmen. Ja, for en kan til tider merke at det regelrett gløder av folk som er forelska, synes jeg. Og det er det jeg har savnet. Den følelsen. Hele settingen rundt. Å se feks pensjonister som fremdeles er like forelska (?), og går rundt og leier på hverandre. Jeg blir varm langt inn i sjela mi når jeg ser slikt. Det er det jeg ønsker.

Noen ganger dukker altså denne følelsen opp. Forelskelsen. Den som av en eller annen grunn går litt dypere enn et forbipasserende vindkast. Min kjære chica – Karianne  – merker jeg vekker denne følelsen. Og det er så himla godt å få det bekreftet. Avstanden er ikke nevneverdig stor fra Oslo til Hønefoss, heller. Planen var fredag til søndag. Noen få dager ble til en utvidet langhelg. Vi kan faktisk sirkle rundt onsdag på kalenderen. Bare oss. Vel, oss og hennes to nyskjerrige kattepuser. Samtalen. Små detaljer for å bli bedre kjent. Komme nærmere hverandre for hver dag. Herlig befriende og som balsam for sjelen. Selvfølgelig føler en seg litt naken i overført betydning. En legger hjertet i hånden.

Da vi gikk vår søndagstur, måtte jeg nesten klype meg selv i armen… “Her går jeg og leier på ei fantastisk flott jente! Don’t you screw this up…” Haha. Men spøk til side: Jeg kjenner/vet når noe er bra for meg. At hun sier det samme, gjør det bare enda bedre. Alle komplimentene jeg sitter inne med, venter utålmodig på å få slippe løs i fri dressur. Vill galopp. For de ER der. Det høres kanskje rart ut, men jeg SIER ting med få ord… men de ordene jeg faktisk sier, mener jeg fullt og helt – og gjerne som en understatement. Kanskje i overkant komplisert, men sånn er det. Når ting har fått satt seg, vil det ikke være noen “forsvarsmekanisme” som slår inn lengre. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

En kjenner litt på situasjonen. Føler seg litt fram. Hvor det er greit å gå. Hva det er okay å spørre om. Ja, alt det der. Kanskje en ikke vil øse ut om alt på en gang? For første gang på leeenge føler jeg ikke like stor trang til å holde like mye tilbake. Når en merker at det bare fungerer. Når roen senker seg, og blikkene sier mer enn tusen ord. Jeg gir egentlig litt beng i om vi forgriper begivenhetene, men det er gull verdt å høre at en ikke er den eneste som drømmer seg litt bort og ser framover. Små ting som blir felles opplevelser. Disse detaljene som former et forhold. Føles helt rart å skrive/si alt dette, men det bryr meg midt på leggen hvis folk synes dette blir for klissete. Jeg kunne skrevet myyye mer, men jeg lar det bli med dette for denne gang.

Jeg tar meg selv i å smile. Ja, til og med nynne en munter trall.
For Karianne er som en bit jeg har savnet i puslespillet mitt.
Gleder meg som en unge til fortsettelsen!

Savner deg allerede, cupcake.

Som lyn ifra klar himmel

Posted: July 13, 2010 in Hverdagsbetraktninger, Lidenskap, Love/Hate, Små øyeblikk, Twitter me this, Weekend Funnybusiness
Tags: , , , , ,
2

This is a love-story. The story of me and my chica.

Jeg har skrevet side opp og side ned om diverse følelser før. Dette er ikke noe unntak. Men la oss skille klinten fra hveten, og starte der en bør starte  – ved begynnelsen. Soloppgangen. Forordet i romanen. Jeg tar opp penselen og vil male et bilde av dette for dere. Ikke noe abstrakt. Ikke som en sminket virkelighet. Ikke noen skjulte meldinger imellom linjene. Ingen setninger som kan føre til misforståelser eller tolkninger. Den stien har jeg gått før. Men når en minst forventer det, dukker det opp stier man gjerne vil gå barfot. Hånd i hånd. Smilende.

Forsommeren har inneholdt mye. Både på godt og vondt. Og på et tidspunkt følte jeg for å komme meg bort. Bort fra alt. Koble ut. Senke skuldrene. Sette den mye omtalte og nødvendige streken. Starte med blanke ark og nye, freshe fargestifter. Uten å ville rippe opp i altfor mye, så pleier jeg å si at ting skjer ofte for en grunn. Når en dør lukker seg, åpner det seg en annen. Det er jo ofte slik det fungerer. Eller hva?

Anywho… Jeg dro vekk. Langt nok unna til å få ting på avstand. Hvilepulsen kom tilbake. Å bearbeide både forvirrende og frustrerende tanker/følelser kan i mange tilfeller ta lang tid. Kall det gjerne en form for rekonvalesens. Sår skal leges og gro. Ting kan sette spor, om en så vil eller ei. På andre kanten av skalaen, har vi  de øyeblikkene som får en til å stoppe litt opp. Snu seg og tenke. Øyeblikkene som lurer smilet tilbake. Det kan like godt være en aldri så liten tilfeldighet. Tilfeldigheter satt i system. Disse tilfeldighetene som snur opp ned på alt. Alle tankene. Sårene blir borte før en egentlig skjønner et kvekk av noe som helst. For å dra strikken litt, så kan jeg trekke den røde linjen til en melding som av og til dukker opp på iPhone’n min: “Ingenting å angre“. Gjort er gjort, og sagt er sagt. Move on. Se framover. Gled deg til fortsettelsen, på en måte. Og det er nettopp det jeg gjør nå.

De øyeblikkene som får deg til å åpne øynene. Vekke nyskjerrigheten til live igjen. Dette ubeskrivelige noe som en bare merker er der. Jeg vet ikke om noen bedre måte å beskrive det på. Egentlig ifra dag én. Men det er ikke alltid en agerer ut ifra denne beryktede magefølelsen, men for meg var det nettopp  et slikt øyeblikk. Da jeg først innså det, riktignok. Der og da ble jeg nok litt paff. For det slo ned i meg som… ja, nettopp… som lyn ifra klar himmel.

Man danner seg gjerne et bilde av folk en har jevnlig kontakt med. Over litt tid bygger en videre på dette bildet. Jeg vil strekke meg dithen og si at en merker fort om det er en eller annen form for match. Om det så er humor, hvordan en velger å ordlegge seg, om en har noe ekstraordinært å komme med eller andre ukjente variabler i regnestykket. Et diffust bilde var det første jeg så. Og slikt pirrer jo min nyskjerrighet. Det gjorde jo faktisk det. Kontakten var etablert. Koselig stemning. Tull og fjas. The X-factor. Så i retrospekt, kan en vel slenge ut klisjeen “you had me at hello“…?

Mange har skrevet blogginnlegg om det før, og nå er det altså min tur til å spinne avgårde om emnet: Twitter. Herrigud, for en fantastisk plass det er! #baresierdet ;) Denne litt småsære plassen på interwebben, der folk møtes av forskjellige grunner. Deling av informasjon, meninger, tanker, samt små og store øyeblikk. Back on topic: Bak bildet satt altså hun som etter hvert fanget min oppmerksomhet. Chica’en. “Chicarianne” – eller Karianne, som hun da heter. La meg få si det sånn: Jeg har INGEN betenkeligheter med å finne kjærligheten på nettet. Heller der, enn ute på byen… But i digress! Denne jenta som kom inn i hverdagen min som en varm fønvind, som jeg har beskrevet det som. Og det er nettopp sånn jeg føler det. Litt weird – men mest godt! Denne jenta som får meg til å føle alt dette. Får meg til å smile fra øre til øre. Får meg til å ville rope det ut. I pur glede! Uten at jeg må legge beslag på hverken ord, handlinger eller følelser. Hvilepuls og harehjerte på ene og samme tid… Nydelig!

Ting skjedde fort. Utviklet seg med sjumilssteg. Den “sporadiske” kontakten ble til jevnlig meldingskorrespondanse. Tidspunktet der ballen triller over streken. Der en skjønner. Smiler. Sender den første, forsiktige tekstmeldingen. Og i tillegg får svar. Større smil. For ikke å glemme den aller første samtalen i telefonen, der du fomlet noe fryktelig med mobilen for å svare. Haha. Herlig! Mange ville nok fått helt fnatt og hetta og det som værre er. Men av en eller annen  grunn, så føltes denne nyskjerrigheten gjensidig. Og akkurat det gjorde det nok lettere. Tror jeg. Enklere å slappe av. Nei, sannelig om jeg vet, men enkelte føler en seg bare bekvem sammen med. Enkelt og greit. Uanstrengt. Skuldrene er ikke oppe ved ørene.

Det føles litt som en snøball som ruller i nedoverbakke – den bygger seg selv opp. Blir større. Sterkere. Får mer kjøtt på beina. Med ordene kommer også følelsene seilende. Men ingen tomme ord. Ikke kun for ordenes skyld, heller. Ikke noen maske eller rolle å gjemme seg bak. Ikke noe spill for galleriet. Men ektefølt. Nyskjerrig. Lekende. Flørtende. Man føler seg vel egentlig kliss naken. Vi har nok begge følt oss sårbar. På tross av det, har ønsket om å bli bedre kjent vært der. Vi tok sjansen. Lukket øynene og hoppet ut i vannet, uten å vite helt hvor dypt det var. Men hva kan en egentlig gjøre, når det føles riktig på flere måter? Føle at en er på bølgelengde. Kompatible  – på tross av ulikhetene. Synes egentlig det er godt å vite at en har noe nytt en kan tilføre hverandre. Utvide horisonten. Ikke gå rundt i den samme tralten dag ut og dag inn. Særegenheten. Den tanken liker jeg.

Og nå sitter vi altså her: Jeg i Oslo og Karianne i Hønefoss. Etter vår første helg sammen. En laaang ventetid føltes som en evighet på lørdag, da jeg visste at hun var på vei inn til byen. Jeg tar meg selv i å glise som en tulling, når jeg tenker på det. I et øyeblikks rådløshet, ble jeg brått usikker på hvilken plattform hun ville komme fra. Svirra litt rundt. Samtidig som tekstmeldingen “I’m here hvor er du?” tikket inn, innså jeg at jenta som sto rett foran meg, var henne. Med ryggen til. Tittende ned på mobilen etter et svar. Men jeg bare visste at det var henne. “Hei!” Litt rart – men FRYKTELIG godt å stå der. Sammen.

Og som kanskje den opplyste leser nå bør ha skjønt, så er vi faktisk det: Sammen.
Jada jada, vi føler oss nok som noen nyforelska fjortiser… But I couldn’t care less!
Just click unfollow hvis det blir for mye kliss… Haha! Det har vært så saaabla godt
å kunne skrive og si det høyt: Kjæresten min. Jenta mi. Ja, for det er jo nettopp
det hun er: Min chica. Min Karianne.

“Du føles så riktig for meg, at jeg ikke får sagt det….
Men jeg trenger strengt tatt ikke å si noe – for du VET det nå.”

Ukjent farvann – spennende farvann

Posted: July 8, 2010 in Hverdagsbetraktninger, Lidenskap, På bærtur, Små øyeblikk, Weekend Funnybusiness
0

La ting seile sin egen sjø. Som man reder, ligger man. Ta seg vann over hodet. Ja, de våte klisjeene er like mange, som det er andre fisk i havet… Når det blåser opp til kuling i kastene, er det godt å komme seg i ly for vinden. Kanskje en også oppdager en oase?

Folk er forskjellige. Kobler ut omgivelsene på vidt forskjellige måter. Løser problemene annerledes. Vinkler metodene etter hvilken vei værhanen blåser. En kanskje tror at de metodene er fasiten der og da. Gå høyt ut og proklamere både for seg selv og andre, at dette er sånn det må være. “Forhold dere til det.” Noen ganger er det ikke like enkelt å styre skuta etter egne utsagn, engang…

Du speider etter noe i horisonten. Du vet nøyaktig hvordan det ser ut når du ser det… men ikke et øyeblikk før. Det er som at en seiler inn i ukjent farvann. Område på kartet som ikke er plottet inn. Du kan ikke engang navigere etter stjernene. Føler du deg da fullstendig bortkommen og usikker, eller lar du situasjonen styre nyskjerrigheten din? Hvor fører egentlig vinden deg? Hva gjør du, hvis det føles trygt? Godt?
Ikke minst riktig og gjensidig? Da føles det som det ikke finnes bølger på sjøen.

Det er litt sånn jeg føler det nå: Det har blåst voldsomt. Seilene har revnet. Men de har blitt reparert og på min vei har jeg plukket opp en flaskepost. Et budskap om en skatt i det fjerne. En skatt jeg er så skrekkelig nær, og det er dit jeg er på vei. Eller er det motsatt? At den kommer til meg? Det er som de sier: Den kommer når du minst forventer det…

Jeg gleder meg som en unge til å slippe ankeret, og vasse i land.

Et lite stykke blogg-Norge

Posted: June 29, 2010 in Dagens sleivspark, Hverdagsbetraktninger, Parklife, Små øyeblikk, Twitter me this
Tags: , , , , , , , , , , , ,
7

Da kan årets Bloggcamp skrives inn i historiebøkene. Rammene for et godt arrangement var lagt. Bendiksbukta i Kristiansand var klar for innrykk av bloggere og andre innen sosiale mediaer. Dette er mine skråblikk på hele opplevelsen.

Fra fjorårets arrangement ble det endret på deltakernes aldersgrense. Grensen ble iår satt til 18 år. Atmosfæren blant landets yngre blogg-garde var i harnisk, og en stund ble det rullet ut det ene sitron-sure innlegget etter det andre om hvor superteit det var. Fjorårets Bloggcamp fikk selvfølgelig mye oppmerksomhet i media. Rosabloggere over en lav sko. Drama og enkelte diva-nykker. Som seg hør og bør ved slike events. Hvis jeg ikke husker helt feil, er det registrert rundt 400.000 norske bloggere. Da gjelder det å finne en fellesnevner og sitt nedslagsfelt. Vi er en navlebeskuende nasjon, og det er ikke alltid like enkelt å blidgjøre samtlige.

Visjonene og idéene rundt Bloggcamp’en kan være både  grandiose, entusiastiske og kanskje også til tider litt svevende (?). I ordets beste mening. Lengre tid med planlegging, avtaler med leverandører skal i havn, foredragsholdere som skal bookes etc. Ja, å arrangere slike sammenkomster er et durabelig logistisk dugnadsarbeid. All honnør til de som står bak, og da selvfølgelig mest til primus motor Thomas Moen. Blod, svette og tårer. Så hva resulterte det i?

I dagene i forkant av camp’ens start, hadde vel flere enn meg et bilde av at det ville bli “greit” med deltakere. Responsen på billettsalg kunne sikkert vært bedre. Jeg var da en av de som fikk gratis-billett, og jeg så på dette som en fin anledning til å få ny input, nye impulser og møte flere flotte kremfjes, som jeg liker å kalle det. En liten smule nettverksbygging, samt en like stor mengde sosialisering. “Gjør det til det du selv vil – ikke det alle andre vil at det skal være.“

Roadtrip sørover med Vidar gikk jo som smurt. Begynte med å rygge 100 meter i et parkeringshus, og fortsatte med å miste ca 45 min pga at noen hadde hatt et ublidt møte med en midtrabatt mellom Tønsberg og Sandefjord. Men utenom det, gikk kjøreturen fint for seg. Vi ankom et vindfullt Kristiansand. Innlosjerte oss på hotellet, og dro for å registrere oss for Camp’en. På vår vei fikk vi selskap av Mathias Mikkelsen og Kristin Oudmayer. Kan ikke skryte nevneverdig av merkingen (eller mangel på sådan), så vi følte oss litt som hodeløse høns et lite øyeblikk. Takk gud, Allah og buddah for kart-funksjon på iPhone’n… Vi fant etter hvert fram. Kanskje en bagatell, men jeg synes feks laminerte ark med Bloggcamp-logoen strategisk plassert kunne vært en fordel. Folk uten velutviklet retningssans trenger å bli holdt i hånda og leid hele veien noen ganger…

På selve campen kunne vi telle teltene på to hender, og fremdeles ha et par fingre til overs. “Hmmm. Jaja, folk kommer vel kanskje imorra, da?” Bendiksbukta var rigget med partytelt, “UFO”-puter foran scena, burger-grilling og lettere servering av leskende varer. Første tegn på 18-års grensen. Adskilte områder for de under 18 kunne jo vært et alternativ, men da får en flere administrative elementer å tenke på ifht selve programmet. Den offisielle åpningen ble flyttet til lørdag pga få oppmøtte på fredag. Synd.

Vi var ved friskt mot og dinglet mot sentrum igjen. Ganene våre var tørre og måtte fuktes litt. Idyllisk og hyggelig stemning. Festival-båndet ga oss også fri entré på klubben Kick. Hed Kandi spilte opp til dans. Og FOR et lokale! Legger ut video derifra etter hvert. Holy guacamole, sier jeg bare… Det stedet tok virkelig kaka! Andre tegn på at 18-års grensa ville kunne by på utfordringer. Kommer tilbake til dette seinere. Ble også bedre kjent med Henrik og Marius fra Colt Kommunikasjon. Hyggelige karer med mange spennende tanker på hjertet… Før vår  retur til hotellet, stakk Vidar og undertegnede for å sjekke stemningen på campen. Noen flere telt hadde blitt slått opp på området. Spredt litt rundt som små erter på bestemors kjøkkengulv. Bestemte oss for å snakke med folkan i bobilen – Ida Wulff og hennes skjeve entourage. Litt småsnål samtale utenfor, da vi ble dratt inn i dramaet til en av de skjeves hverdag og denslags, så vi gikk inn i bobilen og snakket litt løst og fast med nevnte Ida, og Toro + enten en Daniel eller Marius. Husker ikke. Hyggelig nok, det. Ja, dette var mitt første ut-av-kroppen-møte med Rosablogg-sfæren, altså. De var der av ulike grunner – ikke alle var like keen på å følge Bloggcamp-programmet. Grunnene til det er nok flere enn jeg gidder å nevne her… men nok om det.

Lørdag. Hotell-frokost. Og enkelte var mer fluffy enn andre. Vitne til foredrags-planlegging av ulik grad. Virket som at  gutta boys Vidar og Mathias ville ta ting litt på sparket. De skulle holde workshop om mulighetene med WordPress 3.0, noe jeg absolutt skulle få med meg. Å høre Kristin snakke til forsamlingen var også noe jeg selvfølgelig så fram til. Cecilie Staude snakket om Blogg, din personlige merkevare, Arnt Eriksen snakket om blogg-miljøet i USA kontra feks Norge og Sverige, pluss et par andre yngre karer med nok ballast til å uttale seg om tingenes tilstand. Det var forøvrig et godt program ifht workshop’ene; hvordan redigere/ta bedre bilder til bloggen, øke trafikken til bloggen og litt mer business-relatert. Litt for enhver smak og blogger-gane, altså. Jeg var jo der for å suge til meg det jeg kunne av interessante emner, og kunne tenkt meg å ha deltatt på flere av de. Kloning hadde vært fint, så en kunne vært flere steder samtidig (eller at programmet for workshop’ene kunne blitt lagt etter hverandre?)

Kristiansand viste seg trolig fra sin aller beste side. Skyfri himmel og Bendiksbukta badet i sol. Helt perfekte forhold for god stemning. Hadde bare flere dukket opp… Kvaliteten på foredragene jeg fikk med meg, var absolutt veldig givende. Spennende å få litt mer kjøtt på beina om hva som rører seg innenfor hvordan sosiale medier kan benyttes – på flere måter. Nyskjerrighet, lærevillighet og generell kunnskap/kjennskap til dette feltet var det som dro meg på Bloggcamp in the first place… Uansett, kvaliteten på selve programmet holdt jevnt over en høy klasse. Og det var spennende/givende å høre de ulike foredragsholdernes vinklinger/innhold. Jeg var også en av de som valgte vekk konserten på lørdagskvelden med Jarle Bernhoft. Skulle gjerne fått med meg konserten, men måtte prioritere noen skriverier/annen planlegging. Kan ikke få med seg alt, selv om en VET at det vil bli en bra opplevelse. Og ut ifra tilbakemeldingene fra konserten, var det ubønnhørlig positive tilbakemeldinger, så var det også sagt… Og lørdagskvelden på Kick ble bedre enn jeg trodde, av ulike årsaker. Hehe. Sweet candy!

Derfor har jeg litt vondt av Thomas Moen, som kanskje ikke fikk den responsen på årets arrangement ifht antall oppmøtte deltakere. Det var tross alt registrert betraktelig flere enn hva som faktisk dukket opp. Arrangementet kunne folk følge på VGnett, og det ble også bemerket på Twitter at det var rimelig glissent… MEN! En klok dame sa noe som dette: “Jeg er ikke så opptatt av å ha flest mulig lesere av bloggen – men jeg vil heller ha flere av de gode leserne“. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv… Derfor vil jeg håpe arrangement-komitéen setter seg ned og evaluerer årets Bloggcamp, og flytter den til et mer sentralt sted neste år. Samt at opplegg rundt billettsalg gjøres tydeligere via feks sponsorer/samarbeidspartnere. Og for å se litt nærmere på sosialisering på kvelden, da ifht valg av utested og aldersgrense-problematikken: Der må det en vanntett avtale på plass, uten muligheter for misforståelser, slingring i valsen eller kontrameldinger om endret plass. Det fører bare med seg unødvendig tenners gnissel. Det skal riktignok en del til for at et utested ser seg villige til å dele opp lokalene sine for deltakere under 20. Utvilsomt en utfordring å snekre sammen et slikt alternativ.

Avslutningsvis vil jeg også sende en takk for sist, og takk for veldig hyggelig selskap under Bloggcamp’en! Ingen nevnt – ingen glemt. Min retur til Tigerstaden ble dessverre tidligere enn planlagt, så fikk ikke med meg søndagens foredragsholdere. Litt irriterende, siden jeg er sikker på at det også hadde vært kjekt. I tillegg streika alt som kunne streike av tekniske hjelpemidler på bussen. Trådløst nettverk, iPhone, PC. You name it! Men utenom det, var det en strålende helg i Kristiansand!

[Redigert: Har ikke fått makka meg til å få overført videoen ennå, nei... Treig? Javisst.]

Older Entries